«Pasientrom 42 — to år på lukket avdeling»

(Foto: Shilan Sari)

-Dette er ikke bare en bok, men en virkelighet, forteller Nikoline.

Den omfattende tvangen Nikoline Riis Lindahl (29) ble utsatt for over to år, resulterte i en traumelidelse. Men hun er i dag frisk fra anoreksi.

Hennes beretning fra en verden bak lukkede dører er av ny dato. Hun ble utskrevet bare to år tilbake, etter at kroppen veide nok kilogram. Jens Bjørneboe sa hvert samfunn og hver epoke avslører sitt innerste vesen gjennom sine sykdommer, men også behandlingsmetode avslører et samfunns innerste vesen. Boken er et grufullt vitnesbyrd om en dualistisk behandlingstilnærming, dens menneskelige kostnader og en faglig holdning vi ikke kan tåle.

I journal skrev behandlingsansvarlig at Nikoline ikke kom til å oppleve noen form for bedring. Det beretter om en psykiatri med tiltro til eget klarsyn og en neglisjering av håp som bærende element i all tilfriskning. Det avslører dessuten en skremmende arroganse og ignoranse. Ettertiden har gjort spådommen til skamme. Hun står i dag rakrygget og har på ufattelig kort tid rukket å bli en viktig stemme og varsler om behandling av mennesker som er fratatt sin samtykkekompetanse innenfor de psykiske helsetjenester.  

Allerede de første dagene etter innleggelsen begynte hun å skrive. Helt siden hun var liten har hun drømt om å bli forfatter, og har alltid skrevet historier, men mest skjønnlitterære. I 2024 publiserte Psykologtidsskriftet hennes to artikler «Tvangsbehandling som ris bak speilet» og «Erfaringer fra beltesengen». Hun har også gjestet flere podkaster, blant annet Hverdagspsyken og Gry Hammer.

Nikoline forteller det var krevende å jobbe med boka, for hun måtte gå inn i alle opplevelsene på nytt.

-Jeg gikk inn i mørket, bare med nytt blikk. Samtidig bygget jeg opp stemmen min i skriveprosessen.

Resultatet ble en ferdigstilt bok et halvt år senere. Til høsten er hun invitert som foredragsholder flere steder rundt omkring i landet. Blant annet i Stavanger, Bergen, Oslo og Trondheim.

Holdt på å havne i koma

Vi kan gå riktig langt tilbake i tid, helt til hun utviklet symptomer på spiseforstyrrelser allerede som barn. Det er imidlertid ikke hennes lidelse som beveger mest, men hennes beretning om hva hun ble utsatt for etter at hun tok kontakt med Oslo legevakt en vårdag i 2021.

-Jeg holdt på å havne i koma. På legevakta fikk jeg akutt behandling med insulin og derfra ble jeg overført med tvang til akuttpsykiatrisk avdeling.  

Anoreksien styrte alt og tvangsinnleggelsen var helt nødvendig, men behandlingen inne på avdelingen gjorde vondt verre. Fra første dag ble hun utsatt for omfattende bruk av mekaniske tvangsmidler.

Nikoline beskriver anoreksien som «kropp i hodet» og en måte å ramme inn angsten. Denne mekanismen fungerte som en beskyttelsesmekanisme. I stedet for å skape rom for innsikt, ble hennes symptombærende kropp behandlet. Symptomene ble tvunget vekk med omfattende tvangsernæring, belter flere ganger om dagen, tvangsmedisinering og skjerming. Tvangen bare forsterket spiseforstyrrelsen.

«Overlevelse er et instinkt»

Når skjønte du hvor skadelig tvangen var som du ble utsatt for?

-Det var en skjev maktbalanse og jeg hadde ingen myndighet, men jeg kjente det inni meg. Jeg ble reddere for hver dag som gikk, og jeg mistet kontakten med meg selv. Det var som at jeg forsvant mer og mer.

Etter en periode med omfattende tvang, med manglende samtaleterapi, mistet Nikoline stemmen.

– I etterkant forstår jeg ikke hvordan jeg klarte å holde meg samlet som menneske i omstendighetene jeg var over så lang tid. Men det er ikke alltid en logikk i overlevelse, mer ett instinkt.

Hun savnet at de så henne andre ganger i døgnet enn når de utøvet fysisk makt, hun savnet kommunikasjon. Ingen spurte hva den omfattende tvangen gjorde med henne, bare en sykepleier sa én gang «jeg skulle ønske du ikke ble utsatt for så mye.»

-En god intensjon betyr ikke at det er god hjelp. Hvis en ikke reflekterer over hjelpen som gis kan den gjøre vondt verre, det er veldig skummelt.

Ingen stilte noen gang spørsmål hva spiseforstyrrelsen var uttrykk for, det vonde bakenfor. Flere ganger etterlyste hun samtaleterapi, men fikk avslag. Det ble begrunnet med at hun somatisk var for dårlig. Hun formidlet også behovet til sin pasientadvokat og mangel på tilbud ble behandlet i kontrollkommisjonen. De slo fast at hun som tvangsinnlagt med spiseforstyrrelse hadde krav på samtaleterapi, men tilbud uteble.

Den behandlingen hun fikk var en lukket virkelighet, men hun var hjemme på permisjoner. Foreldre så at tvangsbehandlingen gjorde datteren dårligere og dårligere for hver gang.

-Moren min ba til slutt om et møte med sykehusets klinisk etisk komité. Hun sa tvangsbehandlingen måtte avsluttes, selv med den risiko at jeg kunne dø. Det forteller mye, sier hun.

Mange kjenner seg igjen

I bokomtalen publisert på Mad in Norway står det at «historien er så uendelig fattig på medmenneskelige øyeblikk at jeg som leser ikke engang klarer å stoppe min egen gråt.» Mange ansatte synes det er vanskelig å jobbe med pasienter som selvskader, det trigger et sterkt ubehag. Spiseforstyrrelsens sterkt viljestyrte element og selvskadende uttrykk gjør det vanskelig å være vitne til. Nikoline ser lidelsens uttrykk som en sentral forklaring på mangel på medmenneskelighet.

-Etter at boka kom ut har det rent inn med meldinger fra mennesker med spiseforstyrrelser, og det er skremmende mange kjenner seg igjen.

Ambisjoner om å nå bredt ut

Hun er stolt over å være frisk fra anoreksi og synes det er viktig å formidle at man kan bli helt frisk. Samtidig er hun åpen om de problemer hun har fått etter tvangsbehandlingen med PTSD. Hun beskriver det som reaksjoner som er lagret i kroppen.

Nikoline har fått mye respons fra pasienter, helsepersonell og særlig pårørende. Hun vil nå ut til utdanningsinstitusjoner og håper helsepersonell leser boka. Det er også viktig å nå pårørende for å gi håp og lys, formidle at det går an å bli frisk.

-Jeg vil nå bredt ut, og være en stemme som setter ord på erfaringer som er tause for mange. Samtidig gi håp! For det finnes!

For deg som foretrekker å lytte, er «Pasientrom 42. To år på lukket avdeling» å få som lydbok, og det er Nikoline selv som leser.

 Skribent: Anthonie Opsahl Schnell

Liker du Hvite Ørns arbeid? Bli medlem her!