Til Hvite Ørn!

Jeg er et helt nytt medlem, men ønsker likevel å bidra med et innlegg:

Som et svar på oppfordringen om å gi innspill om bruk av tvang har jeg her skrevet noen av mine meninger.

Om bruk av tvang i psykisk helsevesen.

«Jeg vil her ta for meg aspekter ved disse ulike typer tvang som brukes i psykiatriske sykehusavdelinger for mennesker i psykisk ubalanse:

  • Tvangsmedisinering
  • Beltelegging og annen fastbinding som til eksempel belte sammen føtter.
  • Holdes innendørs i små lokaler/korridorgang (skjermingsenhet) over lang tid (ikke tradisjonelt sett på som et tvangsmiddel, men likevel en frihetsberøvelse som jeg mener bør taes med i forbindelse med spørsmål om tvang)
  • Nedlegging i bakken av en gjeng ansatte (gjerne flere enn fem) før bæring og ilegging i belter

Beltelegging brukes ikke kun som avverging av vold, eller ved voldelige handlinger, men kan brukes vilkårlig dersom adferden til en pasient vurderes av en ansatt som feil. Beltelegging brukes også dersom en pasient er høyrøstet selv om budskapet ikke er truende, eller har som intensjon å skade noen med ord.

Det ser ut til at ved noen sykehus har terskelen for bruk av tvang, både medisinsk og mekanisk, blitt lavere og ikke høyere de siste årene. I tillegg brukes indirekte tvang, med dette mener jeg for eksempel at pasienten får et ultimatum: «Tar du ikke disse pillene frivillig, gir vi deg sprøyte under tvang».

De kroppslige og mentale konsekvensene (bivirkninger/»virkninger») av en slik sprøyte , som regel en blanding av et eldre antipsykotisk preparat og et bedøvende/sederende preparat, kan sitte i kroppen i uker. Slik blir pasienten gjerne stående på piller under en frivillighetsparagraf, men er realiteten under tvang.

48 timers varsel skal gis dersom tvangsmedisinering skal iverksettes, dette er etter min erfaring ikke en regel som blir fulgt, og man kan dersom sykehusansatte har funnet at adferden til en pasient er i behov av beltelegging sette en sprøyte umiddelbart. Etter min erfaring ser det ut til at dette blir brukt som et smutthull i loven dersom legen/andre ansatte mener at en sprøyte hadde vært den beste behandlingen om pasienten ikke ønsker dette selv og tar pillene om enn kanskje motvillig.

Bivirkningene av spesielt eldre antipsykotika kan være svært belastende – listene under preparatene om bivirkninger i felleskatalogen vil kunne verifisere dette – listen er faktisk sann. De fleste nyere medisiner er basert på samme tenkning om hjernens funskjon selv om dette ikke er validert og derfor ikke gyldig. Medisnene er basert på en hypotese om hva som skjer i hjernen under en psykose. Man har ikke funnet hvilke reaksjoner i kroppen som skaper psykose og har derfor heller ikke noe legemiddel som kan kvalifisere som relevant behandling. Antidepressive midler er også i realiteten avlegs, da man har forskningsresultater som viser at serotonin produseres i fordøyelsessystemet og ikke i bare prosesser mellom hjernens synapser. At pasienter i stor grad indirekte , eller direkte, tvangsmedisineres med disse preparatene mener jeg bør avverges.

Nyere forskning må taes i bruk. En psykose er også i de aller fleste tilfeller en forbigående tilstand som kan behandles på andre måter enn ved fastbinding, voldsomhet og bruk av skadelige preparater.

Usikkerhet med tanke på hvor lenge man skal bli liggende fastbundet og om man ikke vet hva årsaken er til at belteleggingen faktisk fant sted kan det være med på å forsterke en psykisk ubalanse, altså skade pasientens psyke og/eller forverre symptomene til pasienten midlertidig.

Det å holde en pasient innendørs over lang tid på en liten skjermingsenhet, er en svært selvmotsigende ide. Det å gå tett opp på andre mennesker kontinuerlig uten mulighet for å trekke seg tilbake til noe som kan oppleves privat gir svært sterke inntrykk og det at denne typen skjerming gjøres fordi det skal begrense inntrykk er derfor lite hensiktsmessig. Skjermingsenhetene er som regel de arealmessig minste og menneskelig sett «tetteste» avdelingene på et psykiatrisk sykehus.

Overfall slik innledningen til en beltelegging faktisk ofte foregår og påfølgende beltelegging kan skape store traumer, skape frykt, øke/skape stress, øke frykt for overfall, skape sosial angst, skape panikkanfall, skade seksuell funksjon, skape frykt for egen seksualitet, generere generell angst, være ødeleggende for selvbildet/selvtilliten og føre til at pasienten ved utskrivelse kan oppleve sterke følelsesmessige reaksjoner som igjen er med på å forringe livskvaliteten og den psykiske og fysiske helsen. I tillegg kan det dersom det faktisk er snakk om en aggressiv pasient, være med på å forsterke allerede latent aggresjon å oppleve en så stor grad av frihetsberøvelse og tap av verdighet som tvang faktisk er. Altså gjøre en ustabil pasient mer ustabil

Jeg ser med stor bekymring på bruken av både mekanisk og medisinsk tvang og mener det er mer skadelig for menneskets psyke og generelle helse. Jeg ser heller ikke noen positiv virkning, ingen volds-reduserende effekt, ingen tilfrisking og er derfor motstander av denne formen for det man velger å kalle behandling.

Loven om psykisk helsevern fratar i tillegg mennesker i Norge de rettighetene som man som norsk statsborger har og dette ofte helt uten at man har gjort noen lovbrudd, eller på annen måte har gjort seg fortjent til å ikke beskyttes av norske lover på linje med andre borgere.

Jeg mener at loven for psykisk helsevern bør slettes slik den er per i dag. I den grad den blir fulgt ser det ut til at den blir mer misbrukt, enn brukt både av ansatte i helsevesenet i alle ledd og også av pasientene selv.

Om man er i behov av eget lovverk for mennesker i psykisk ubalanse, bør det opparbeides på nytt under grundig faglig og juridisk gjennomgang og i tillegg gjøres ut ifra nyere medisinske funn og med menneskerettighetene godt framme i tankene under utarbeidelsen.

Medlemmet ønsket at dette skulle publiseres anonymt. Takk for innlegget!

Related Post