Spiritualitet er et naturlig fenomen som har eksistert i alle deler av verden til alle tider. Men når det er sagt, er det ikke alle ideologier, samfunn eller kulturer som vedkjenner seg eller aksepterer dette som et reelt fenomen.

Om vi ser tilbake til ursamfunnet eller enkelte stammesamfunn som ikke har blitt påvirket gjennom tillært fornektelse eller pålagt religiøs tenkning, så har spiritualitet vært en naturlig del av kulturen. Der var det sjamaner som hadde direktekontakt med åndeverden. Mange i befolkningen hadde toveis samtaler med sine avdøde forfedre. Kontakten med den åndelige verden ble ansett som både virkelig, nødvendig og naturlig.

Religionsforsker Mircea Eliade har beskrevet i boken «Sjamanisme» at noen av dem som utviklet seg til sjaman måtte gjennomleve en periode med galskap og tilsynelatende sinnssykdom. Dette var et trinn i en bevisthetsendringsprosess som fortonet seg som både skremmende og dramatisk. For noen kunne en slik oppvåkning starte spontant og uforutsett. Kom man inn i en slik tilstand måtte man få hjelp og veiledning av sjamanen eller av andre erfarne personer i stammen. Trolig var dette tilstander som ville blitt diagnostisert til schizofreni eller psykosespektrumlidelse av dagens psykiatere.

I tidsepoken hvor kirken definerte sannheten for befolkningen ble spiritualitet demonisert, forbudt og straffet med både tortur og henrettelser. Personer som praktiserte sjamanisme og spiritualitet kunne ikke føre sin kompetanse videre. Masse kunnskap gikk følgelig tapt. Uten tilrettelegging fra samfunnet og støtte fra enkeltindivider fikk ikke «psykoserammede» lengre mulighet til å stå igjennom og utvikle seg til en sunn spirituell bevissthet.

Mangel på kunnskap

Selv om kirkens utøvelse av streng religiøs tankekontroll har opphørt, og spirituelle er mer akseptert generelt, driver likevel den norske stat en betydelig undertrykkelse av spiritualitet. Dette fordi praksisen i psykiatrien er å sykeliggjøre spirituell oppvåkning, definerer dette som sykdom og psykotiske vrangforestillinger. I det etablerte er det dessverre ingen kunnskap om spirituelle sinnstilstander.

Havner man i psykiatrien med en spirituell krise blir det helt umulig å akseptere psykiatriens sykdomsmodell. Fordi tilstanden ikke oppleves som sykdom. Situasjonen blir ikke enklere av at de rammede ofte mangler nødvendig språk som forklarer prosessen, terminologi og referanser til å forsvare seg med mot bedrevitende fagfolk og jurister.

Valgfrihet

Mange av oss som har hatt spirituelle livskriser og kommet inn på psykiatrisk akuttbehandling, har erfart behandlingen som både krenkende og undertrykkende. Den eneste behandlingen vi fikk var medikamenter som hemmet vår utvikling og satt oss tilbake. Vi mener at slik behandling både strider mot religionsfrihet og menneskerettigheter.

Sett i fra vårt perspektiv kan dagens behandling av mennesker i spirituelle kriser sammenlignes med hvordan det var i Sovjettiden, der to millioner sovjetiske dissidenter ble utsatt for psykiatri som redskap for politisk undertrykkelse. De som ikke innså kommunismens overlegenhet, Guds død eller partiets ufeilbarhet, ble definert som psykotiske og tvangsbehandlet med antipsykotika.

Det er ikke sikkert at alle som blir klassifisert som psykotiske har en spirituell krise. Det må uansett være slik at dem som erfarer seg selv som spirituelle må ha rett til å gå gjennom sine prosesser til en ny og utvidet bevissthetstilstand. Uavhengig av dette mener vi at alle som ikke ønsker medikamenter også skal ha et tilbud i de psykiske helsetjenestene. Hvite Ørn Jobber for valgfrihet. Vårt slagord er «frihet til forvandling».

Forfattet av Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen, styreleder i Hvite Ørn Norge

Denne teksten har vært på trykk i i Temaavisen Psykisk helse og ble utgitt sammen med Dagbladet 25. september, den ligger også på altomdinhelse.no

Støtt oss i å fremme vårt perspektiv innen psykisk helse. Bli medlem!

Related Post