Innspill til Helse- og omsorgskomiteen om å evaluere endringen i psykisk helsevernlov fra 2017

psykotisk
Share on facebook
Share on twitter

Hvite Ørn sendte 19 januar inn høringsinnspill til Stortingets Helse- og omsorgskomite der vi innledningsvis berømmer de fire forslagsstillerne fra Senterpartiet for at de tar opp problemer knyttet til økende tvang, voldsbruk og brutalisering innen psykiatrien, som både rammer innlagte pasienter og ansatte. Her setter man søkelyset på et stort folkehelseproblem, som også er et stort rettssikkerhetsproblem. Forslagsstillerne henviser til en artikkelserie i Bergensavisen hvor mange problemer knyttet til psykiatrien tas opp. Etter vårt syn har denne avisen valgt en svært destruktiv synsvinkel, både i forhold til forståelse av problemet og hvordan det bør løses. Artikkelserien går langt i å demonisere psykoserammede og fremstiller hele gruppen som potensielle mordere og voldsforbrytere. Her driver man stigmatisering av en hel gruppe mennesker som er tilstrekkelig stigmatisert fra før. Sannheten er at psykoserammede, i de aller fleste tilfeller, er fredelige lovlydige borgere som befinner seg i en eksistensiell krise som en psykose er, og har ingen intensjoner om å skade noen. Det finnes dessverre psykotiske mennesker som ikke får hjelp, og som kan komme til å skade eller drepe. Dette er gjerne i kombinasjon med ruspåvirkning og at man allerede har blitt traumatisert av vold og uutholdelig nedverdigende behandling. 

Slik som vi ser det, er det like usaklig å fremstille alle psykoserammede som potensielle voldsforbrytere, som det ville være å fremstille alle som nyter alkohol som potensielt farlige og kriminelle mennesker, basert på drap og andre kriminelle handlinger som ofte utøves i alkoholpåvirket tilstand. Noe Olsenutvalgets NOU 2010: 3 bekrefter.

Det som er enda mer betenkelig, er at avisen og forslagstillerne gjennomgående fremstiller opphevelse av lovens krav om at pasienten må mangle samtykkekompetanse for å kunne legges inn og behandles mot sin vilje, som løsning på alle problemer. Denne bestemmelsen var ikke bare noe man satt inn for å redusere unødvendig tvang, men det var også en nødvendig tilpasning av det norske lovverket for å kunne oppfylle de kravene som den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen stiller til Norge som rettsstat og medlemsland omfattet av menneskerettighetskonvensjonen.

Presseetisk er denne stigmatisering av en utsatt gruppe med krav om bortfall av menneskerettigheter helt forkastelig. Vær varsom plakaten § 1.5 har følgende ordlyd:

«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre». Her gjør Bergensavisen det motsatte når den velger å stigmatisere en hel gruppe utsatte og ofte forsømte mennesker, med krav om tap av menneskerettigheter. Vi vil på bakgrunn av dette rette en innstendig henstilling til både journalister og folkevalgte som ønsker å bidra til sårt tiltrengte reformer innen norsk psykiatri, at man setter seg grundig inn i saken, og ikke lar seg forlede til å tro at redusert rettsikkerhet, økte tvangshjemler og ytterligere tap av menneskerettigheter er veien å gå.

Leser vi lovteksten i den psykiske helsevernloven §3-3 b. forstår vi at det fremdeles er mulig å holde pasienter på tvang der det utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.
Derimot ser vi at praksisen i feltet har håndtert samtykkebestemmelsen ulikt. Det virker som om at man noen steder har skrevet ut pasienter som er slitsomme for personalet å håndtere. Istedet har man beholdt de pasientene som verken er farlige eller alvorlig lidende av sine symptomer. For oss ser det derfor ut som at mange har brukt lovendringen til fordel for sin egen bekvemmelighet, fremfor hva som var lovendringens intensjon.

Slik som vi ser det er det altså ikke loven som er problemet, men derimot psykiatriens mangel på gode metoder til å hjelpe sine pasienter.

Hvite Ørn og flere andre brukerorganisasjoner har i mange år påpekt at hovedproblemet i psykisk helsevern er holdningene og behandlingsopplegget. Alt annet er sekundære konsekvenser av dette.

Tilbudet er nesten utelukkende medisinering og passiv venting på at medikamentene skal virke.  Dessverre uteblir tilfredsstillende resultater for et stort flertall av pasientene. Ved bruk av antipsykotiske medikamenter kreves det at man behandler mellom 5-10 pasienter for at en pasient skal ha nytte av medisineringen (også påpekt i Paulsrud utvalget sin utredning, NOU 2011:9, og tvangslovutvalgets utredning NOU 2019:14.).

Vi minner også om at det har vært en dramatisk omlegning i rusbehandlingen. Den har tidligere vært tatt hånd om av ideelle organisasjoner og private institusjoner med sine egne behandlingstilnærminger. Etter at psykisk helsevern tok over rusbehandlinger fra de ideelle virksomhetene, har tilnærmingen gått fra Recovery-basert behandling til medikamentell behandling. Dette har ført til at svært mange går på psykofarmaka samtidig som at de ruser seg. Noe som nesten uten unntak fører til at man mister seg selv og kontrollen over sine følelser i enda større grad. Pasientene forsøker å slutte med medikamentene for å få følelseslivet tilbake, og får da ofte svært uheldige reaksjoner fordi medikamentene lager enda mer trøbbel i nervesystemet enn hva som var tilfellet før behandlingen startet. Det er også kjent at tvangsmedisinerte mennesker ofte tyr til rusmidler, dette som en form for selvmedisinering og motgift mot ubehagelige bivirkninger, nedverdigende behandling og tilleggstraumer skapt av tvang.

Innspillet er totalt på fire sider og kan lastes ned i sin helhet her.

Her er konklusjonen fra høringssvarets siste side.
Å gi økte bevilgninger til å utøve mer tvang på befolkningen vil virke mot sin hensikt. Hvite Ørn har påpekt dette både i tidligere høringsuttalelser, i Aftenposten, Nettavisen og andre medier i løpet av 2019 og 2020.

Vi vil også minne om at Norge har drevet ulovlig tvangsmedisinering siden 1981, da loven krever overveiende sannsynlighet for bedring, noe tvangsmedisinering med antipsykotiske medikamenter ikke kan leve opptil. Overveiende sannsynlighet betyr at mer enn halvparten skal få bedring. Tidligere granskning gjort av både Paulsrudutvalgets NUO 2019: 3 og Østenstadutvalgets NUO 2019:14 påpeker at det ikke er flere enn 10-20% som oppnår bedring. Systematisk oversikt på langtidsbehandling med antipsykotika hos personer med schizofrenispektrumlidelser (en rapport levert av FHI i 2018) sier også at det ikke finnes evidens for at behandlingen har ønsket effekt.

I stedet for å kreve enda mer traumatiserende tvangsbehandling, ved å reversere de endringer som ble gjort gjeldende fra 01.09.17, bør de folkevalgte, juristene og journalistene heller fokusere på at helsevesenet må drive omsorg og helbredelse på en slik måte at folk får grunn til å oppsøke tilbudet frivillig. Sånn sett burde representantforslaget fra de folkevalgte heller hatt fokus på at mennesker som lider ikke får den omsorgen og hjelpen til tilfriskning de har krav på, fordi psykisk helsevern i Norge stort sett har fokus på å medisinere bort symptomene, fremfor å gi en terapeutisk behandling som forløser underliggende traumer, bearbeider eksistensielle kriser og reduserer andre belastninger som bidrar til pasientenes lidelser.

Det er heller ikke en selvfølge at leger og psykiatere fortsetter å ha behandlingsansvaret innen psykiatrien, når Legeforeningen ved Rådet for Legeetikk verken har kompetanse, mandat eller kapasitet til å sikre at den faglige utøvelsen av legeyrket innenfor psykisk helsevern holder en akseptabel faglig og legeetisk standard, slik det fremgår i rådets svar datert 17-09-2020. Vi foreslår derfor at ansvaret overføres til et tverrfaglig utvalg som har innsikt i eksistensielle kriser og god kunnskap om recovery-orientertete metoder.



Snarveier

Sosiale medier

Gavekonto: 1503.75.65374

Vipps: #13683