Den biokjemiske tvangspsykiatrien er i en verdensomfattende tillitskrise

rpt
Share on facebook
Share on twitter

Svar til psykiater  Fred Heggen i Nettavisen 17.12.2019

Psykiater Fred Heggen uttrykte sin bekymring for den eskalerende volden mot ansatte i psykiatrien i et debattinnlegg den 06.12-2019.

Vi deler psykiaterens bekymring for vold mot ansatte, men ansatte i psykiatrien har tross alt en arbeidsgiver som er forpliktet til å ta vare på sine ansatte og legge til rette for redusert vold på arbeidsplassen. Det Fred Heggen synes å glemme er at det er pasientene som alltid er den tapende part når volden innen psykiatrien eskalerer, og i motsetning til de ansatte er pasientene rettløse, da den volden og tvangen som pasientene utsettes for er definert som omsorg og pasientene skal i prinsippet være takknemlige for den tvangen og volden som de blir utsatt for.

Når pasientene unngår i det lengste å legge seg inn i psykisk helsevern er det mange gode og rasjonelle grunner til det. Den biokjemiske tvangspsykiatrien tilbyr ikke stort annet enn antipsykotiske medikamenter. Disse kjemikaliene helbreder ikke og kan i beste fall gi symptomlindring i en periode, samtidig som de har svært plagsomme og skadelige bivirkninger.

Disse medikamentene har en konserverende virkning på to måter. For det første griper man med disse medikamentene inn i nervesystemets balanse, og forstyrrer på den måte den naturlige prosess som en psykose bør være. Dette fører til at hvis pasientene slutter å ta disse medikamentene risikerer de å bli rammet av en ny psykose forårsaket av psykiatriens kjemiske eksperimentering med folks psyke. Disse psykosene oppleves ofte vanskeligere å håndtere enn psykoser som er en naturlig reaksjon på traumer og psykiske belastninger. Dessuten om det opprinnelige problemet ikke har blitt løst vil man få ubalansen forårsaket av mediakantene på toppen av det som var vanskelig nok fra før. Slik låser denne behandlingen pasienten inne i en ond og destruktiv sirkel. Den andre konserverende virkningen er at folk sløves ned både intellektuelt og følelsesmessig og blir i denne medisintåken ute av stand til å dra sammen nytte av effektiv terapi der man må ha kontakt med følelsene sine for å lære seg å kjenne sine reaksjonsmønstre. Antipsykotika setter pasientene på et lavt energinivå som gjør fysisk aktivitet vanskelig og som samtidig øker matlysten, noe som videre fører til helseskadelig overvekt og andre somatiske sykdommer.

Forskning viser at de som unngår medisinering med antipsykotiske medikamenter har på lengre sikt bedre prognose enn de som blir medisinert. Ett av de største etiske dilemmaene med antipsykotisk tvangsmedisinering er at man ikke har forsket på langtidsvirkningen og vet dermed lite om hvor stor grad disse medikamentene bidrar til overdødelighet blant psykoserammede og folk med bipolar lidelse som i Norge ligger på mellom 24-27 år i fratrekk fra normal livslengde.

Til tross for dette velger en del psykiatere å forholde seg til legemiddelindustriens produktreklame fremfor vitenskapelig dokumenterte fakta, pasientenes tilbakemeldinger og iherdige motstand. Noen psykiatere mener seg å være i besittelse av klinisk skjønn som overgår alle andre former for menneskelig kunnskap. Fred Heggens løsning synes å være å møte denne tillitskrisen med mer vold og tvang, og på denne måten forsøke å lappe på det falleferdige byggverket som den biokjemiske psykiatrien er, i stedet for å rive dette byggverket og kaste det på historiens skraphaug.

Vi vet at å bli utsatt for incest og seksuelt misbruk i barndommen disponerer for utbrudd av psykose og psykoserammede kan også ha en vanskelig bagasje av andre årsaker. Et behandlingsregime som rutinemessig utøver vold og tvang, og gjennom det gjentraumatiserer folk som er grundig traumatisert fra før, helbreder ikke pasientene, heller tvert om.

Det hjelper ikke på tilliten til tvangspsykiatrien at det blant annet gjennom sivilombudsmannens klagebehandling er oppstått en berettiget mistanke om at psykiatrien har drevet med ulovlig tvangsmedisinering i snart 40 år (siden 1981), hvor tusenvis av mennesker er rammet.

Hvite Ørn har skrevet en høringsuttalelse til NOU 2019: 14 som også ble levert til helseminister Bent Høie i et møte den 28.11-2019, der det kreves at dette forholdet granskes. Dette dokumentet kan leses på Hvite Ørns hjemmesider.

Vi har også levert vår synspunkter om tvang i en workshop hos Helsedirektoratet som avsluttet 10.12.2019.

For styret i Hvite Ørn – bruker- og interesseorganisasjon for psykisk helse

Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen, Leder

Jón Ágúst Einisson, Nestleder

Link til svaret i Nettavisen 17.12.2019

Støtt Hvite Ørns arbeid innen psykisk helse. Bli medlem!