Det var en fredelig formiddag i stua i det kommunale botiltaket jeg jobbet i da en beboer plutselig uttrykket en slags misunnelse over at de ansattes liv som sannsynligvis var relativt problemfrie. Han etterlot likevel utsagnet med et lite spørsmålstegn bak.
Denne forestillingen om vesensforskjell mellom livene til givere og mottakere av psykisk helsehjelp er utbredt og holdes i hevd av helsearbeidere. Åpenhet er nesten uten unntak relatert til somatiske plager. De er selvsagt like smertefulle, men forklaringsmodellen og helsehjelpen en annen. Denne kunstige deling av somatiske og psykiske plager er ikke bare uttrykk for en medisinsk tradisjon, men et behov for å distansere seg fra den mer diffuse og stigmatiserte psyken. Det er oppsiktsvekkende i et felt de fleste egentlig vet at alt henger sammen.
Min kloke, erfarne og aldrende vikarkollega svarte beboer kjapt «den egentlige forskjellen mellom oss som jobber her og dere som bor her, er at vi er ansatt. Med rollen som ansatt følger også et ansvar.»
Åpenhet hos hjelper er ikke noe mål, poenget er at de ulike roller skaper en avstand og grobunn for (vrang)forestillinger om den andre.
Denne avstand og maktulikhet kan imidlertid by på mange problemer i terapi. Det kan gjøre det vanskeligere å etablere tillit. Den som søker hjelp kan frykte å bli misforstått, ønske å tilfredsstille behandler, være redd for å såre eller for å bli avhengig av behandler. Utfordringene står i kø.
Rolledelingen og det asymmetriske forholdet er ikke bare en utfordring, men et reelt hinder for utvikling, også for hjelper, vi stivner i våre roller. Dette var noe den unge psykologistudent Klaus Gormsen raskt oppdaget på 70-tallet. Sammen med andre studenter testet han ut ulike terapimetoder og erfarte at den personlige utviklingen fremfor alt skjedde i veksling mellom terapeut- og klientrollen. Han utviklet etterhvert en metode for gjensidig selvutvikling der nettopp rollene byttes på. Det bidro til større dynamikk og utvikling, både for terapeut og klient.
Halvor Torp ble kjent med Gormsens metode første gang på midten av 90-tallet og tok siden mange kurs for at metoden skulle sitte i ryggmargen. I terapi har han også anvendt andre terapiformer, men han ser denne metoden som den mest grunnleggende. I samarbeid med Hvite Ørns leder Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen, er metoden videreutviklet og tilbys i kursserie «Recovery med gjensidig selvutvikling.» Kurset ble første gang tilbudt i Sarpsborg i 2021, det var under pandemiens restriksjoner og bare med fem deltakere i enkle lokaler.
Siden den gang har mye skjedd, kurset er stadig blitt justert etter kursdeltakeres evalueringer og tilbys denne vinteren i ærverdige lokaler til vakre Frogner seniorsenter.
Halvor og Jan-Magne har ønsket også helsearbeidere velkommen som kursdeltakere. Helsearbeideres behov for selvutvikling er minst like stort som for mennesker som mottar helsehjelp. Det er også en bonus at helsearbeidernes nyervervede erfaring og kunnskap kan komme mottakerne av helsehjelp til nytte, og bidrar til Hvite Ørns mål om å gjøre metoden mer kjent.
Første kursdag startet med rene frokost-buffeten, til alle deltakeres begeistring. Etter en lett prat rundt de runde bordene var vi samlet ti stykker i sirkel, halvparten helsearbeidere. Vi ble undervist i prinsippene for gjensidig selvutvikling, praktiske forberedelser til øvelser og sesjoner. Første dag ble vi introduser for oppmerksom lytting som verktøy. Alle deltakere jobber sammen i par. Den som tar opp tema i eget liv, kalles «forsker.» Partner og den som bistår kalles «assistent.»
Vi ble tildelt hvert vårt rom og hver vår store madrass som ble kledt med eget laken, pute og teppe. Liggende på ryggen og med assistent sittende på en stol ved siden av var dagens første oppgave i gang.
–Hva rører seg i deg akkurat nå?
Dette er ett av åpningsspørsmålene som inviterer forskeren til å uttrykke seg fritt, uten innblanding eller tolkninger fra assistenten.
45 minutter senere delte alle parene sine erfaringer i sirkelen, før det var tid for en rikholdig lunsj-buffet. Deretter byttet parene roller.
Søndagen var kroppsimpulser tema og verktøy. Kroppsimpulser kan være smerter, spenninger og andre kroppslige symptomer.«Ladet kroppsimpuls» kan også være fornemmelser og følelser av ulik valør.
Alle fikk ny partner for øvelsen, å assistere og bli assistert av ulike mennesker gir deltakere et rikere erfaringsgrunnlag etter endt kurs.
Igjen satt assistenten klar på sidelinjen, tilstedeværende med hele seg og fulgte nye instruksjoner.
–Hva skjer i kroppen når du forteller dette?
–Fortsett å være oppmerksom på…..pust dypere…
Øvelsene ble avsluttet med utadvending, enkle jordingsteknikker for å sikre at forsker ikke er omtåket, men med skjerpet oppmerksomhet etter endt sesjon.
Mye var gjenkjennbart fra coaching og veiledning, men der coach følger den som blir coachet i myk dans, skal forsker danse alene mens assistent følger oppmerksom med på alle trinn, bevegelsen og flyten. Med denne metoden gis forsker mer tid, rom og ansvar. Det gis også mer rom for følelsesuttrykk.
Både før og etter hver øvelse var vi samlet i sirkel. Det høres kanskje pompøst ut, men det oppsto en vakker nærhet i gruppa. Jeg kan bare snakker for meg selv, men jeg har aldri opplevd å komme så nær andre mennesker på så kort tid. Metoden er en praktisering av ydmykhet med å verdsette andres tanker og følelser og der deltakere er villig til å gi og motta hjelp. Utbyttet av sesjonene var uventet og sterk og responsen fra alle deltakere var overveldende positiv.
Jeg kjenner allerede en dyp takknemlighet til Hvite Ørn og dette kurstilbud som til og med tilbys gratis i en verden der det mest av kurs gjør et solid innhogg i privatøkonomien.
Les intervju med tidligere deltaker og opptak fra innlegg Hvite Ørn hadde på Hjelpanettverkets fordypningsseminar på Lesvos i 2025.
Kurset går alltid over fire helger, fordelt på rundt 3 måneders tid.
Skribent: Anthonie Opsahl Schnell
Liker du Hvite Ørns arbeid? Bli medlem her!
