Innlegget ble første gang publisert på Mad in Norway sin nettside 16.01.2026.
Medikament-forgiftningen ble vendepunktet til et aktivt liv uten medikamenter. Her deler Hilde Marie Rekstad fra erfaringene om veien tilbake til livet, som senere ble til boken «Ellers får du klare deg selv. Når følelser blir behandlet som sykdom».
Min erfaring med psykiatriske legemidler begynte da jeg ble satt på antidepressiva i en alder av 26 år. Jeg hadde allerede hatt alvorlige dissosiative episoder med lammelser i bena og erfarte panikk-angst. Selv om jeg begynte i terapi og opplevde dette som nyttig, beholdt jeg den største hemmeligheten for meg selv. Den handlet om at jeg befant meg i et ekteskap som utsatte meg for store psykiske påkjenninger.
Legens snevre biomedisinske perspektiv satte mine periodiske depresjoner inn i rammen av bipolaritet. Behandlingen endte etter hvert opp med preparater fra alle kategorier, i tillegg til ECT og flere langvarige akutt-innleggelser. Veien ut av både ekteskap og medikasjon startet med en livstruende litiumforgiftning i 2015. Da var jeg 45 år og hadde stått på litium i 14 år og på nevroleptika («antipsykotisk») i 10 år, i tillegg til en rekke stabiliserende og beroligende medikamenter.
Natt til 2. februar 2015 våknet jeg med voldsomme kramper. Jeg hadde en hvilepuls på 200 og en massiv sykdomsfølelse som gjorde at jeg ikke klarte å stå på bena. Jeg var ekstremt tørst, så jeg krabbet ut av sengen for å få i meg vann. Halvveis til badet ble jeg liggende hjelpeløs på gulvet. Da begynte hjernen å spille av scener fra Agatha Christie-filmer jeg har sett. Jeg så giftofrenes dødsøyeblikk og plutselig var jeg helt sikker på at jeg var livstruende forgiftet. Om morgenen kontaktet jeg legen og sykehuset. De mente at jeg ikke hadde sykdomsinnsikt og ville ikke hjelpe meg i denne akutte situasjonen, og hevdet at symptomene mine hadde et psykologisk opphav. At journalen min avslørte at legen hadde glemt å måle litiumnivået i blodet mitt i de siste åtte årene, burde ha gjort at min opplevelse ble tatt på alvor. Jeg hadde ikke fått noen oppfølging, noe som bryter med alle retningslinjer. Allikevel ble jeg nektet livsnødvendige undersøkelser og måtte ta meg til utlandet for å redde livet.
Jeg hadde ingen kunnskap verken om medikamentenes bivirkninger, risiko ved langvarig bruk eller nedtrappingssymptomer. Det eneste jeg visste var at medikamentene var i ferd med å drepe meg. Derfor stoppet jeg all medikasjon momentant. Senere har jeg forstått at mange av plagene jeg hadde det påfølgende året og senere, handlet om at kroppen og hjernen ble utsatt for en voldsom påkjenning da jeg så brått kuttet substansene den var blitt avhengig av.
Det første året led jeg under en ekstrem søvnmangel. Den andre og mest påtrengende plagen var at jeg hadde store smerter spesielt i bena, hvor blodårene nærmest lå utenpå leggene. Det føltes som at blodet ikke ville la seg transportere opp igjen dersom jeg lå, så resultatet ble at jeg måtte gå hele tiden. Jeg holdt meg derfor på bena i omkring 23 timer i døgnet de første månedene. Pulsen var skyhøy, og det samme var blodtrykket. Dette gjorde at jeg trengte blodtrykksmedisiner i noen måneder inntil infeksjonene i vitale organer var overvunnet. Stoffskiftet var også skyhøyt av samme grunn. Min viktigste jobb var derfor å spise mye, noe som var vanskelig da jeg opplevde en lang rekke allergiske reaksjoner på mat jeg alltid hadde tålt. Jeg hadde også allergiske reaksjoner på parfymer og kjemikalier og var hypersensitiv i lang tid.
Ingen hadde inkludert meg i beslutningen om denne palliative behandlingen, og ingen ville redde livet mitt når forgiftningen var et faktum.
Jeg hadde utviklet såkalt litiumnefropati, som er en kjent tilstand ved bruk av litium. Den kan ramme når som helst ved behandling på dette medikamentet, men er oftest assosiert med langtids bruk. Symptomet på denne tilstanden er at behovet for væske øker kraftig, som er kroppens måte å unngå uttørking. Sterk tørste er slik et symptom på at nyresvikt kan være under oppseiling, og i mitt tilfelle var behovet på 6 liter vann i døgnet og hadde vært høyt gjennom de siste par årene. Det viste seg at jeg var heldig, og etter fem år var nyrene tilbake til normal funksjon, noe som var alt annet enn gitt.
Jeg reddet altså livet ved medisinsk hjelp i utlandet. Tilbake i Norge fikk jeg videre hjelp fra Volvat. Via dem ble jeg loset inn i riktig, offentlig helsehjelp. Nyrespesialisten jeg etter hvert fikk, fortalte meg at leger vet at organene svikter etter 15 år på litium. Når de allikevel foreskriver dette preparatet er det etter en vurdering av at pasienten får den beste avslutningen de kan få på livet ved å bli stabilisert på litium. Ingen hadde inkludert meg i beslutningen om denne palliative behandlingen, og ingen ville redde livet mitt når forgiftningen var et faktum.
Det tok lang tid å få kontroll på angsten som nærmest overmannet meg i fasen etter medikament-slutt. Det hendte at jeg måtte hvile i grøftekanter på veg hjem fra butikken. Følelseslivet var som å være på en flåte på åpent hav, og når som helst rant det over av tårer, panikk, uendelig tristhet og en følelse av å gå under. Det kunne hjelpe å ligge på bakken, lukten av jord og lyden av trær som stod i vinden virket beroligende. Det hjalp å stryke over egen kropp, og hengekøyen brukte jeg så ofte jeg kunne fordi vuggingen virket beroligende. Og det hjalp å dykke ned i sjøvann og kjenne at havet omsluttet kroppen og fylte opp hele sanse-registeret. Det som dessuten var livreddende var at jeg fikk lov til å hospitere på en skole for psykisk utviklingshemmede. De første månedene var jeg der bare noen timer i uka. Så tok jeg mer ansvar, og etter et år fikk jeg lærer-jobb. Elevene der gav meg emosjonell trening ved at de krever tilstedeværelse i øyeblikket. Da fikk jeg glemme min egen smerte fordi hvert sekund krevde årvåkenhet. Jeg fikk anledning til å gi til andre, og dermed til meg selv. Elevene gav meg sin tilstedeværelse og kjærlighet, og det ble min redning.
Den eksistensielle ensomheten i at ingen var der for å gi svar eller for å ta vare på meg var ekstrem, men det skulle vise seg at akkurat dette ble veien til autonomi.
Det var ikke gitt at jeg skulle klare dette, den psykiske smerten var ubegripelig omfattende i tillegg til min elendige fysiske forfatning. Den eksistensielle ensomheten i at ingen var der for å gi svar eller for å ta vare på meg var ekstrem, men det skulle vise seg at akkurat dette ble veien til autonomi. Etter hvert som jeg erfarte at smerten kom i bølger og at det handlet om å stå i det, så lærte jeg at jeg tålte meg selv og min egen historie. Selvtilliten kom sakte tilbake.
Jeg fikk etter hvert tak i den unge jenta jeg en gang var, hun som var hjemløs og alene i Oslo som 14-åring. Hun som sa autoriteten imot. Hun som hadde evne til selvhevdelse og var tøffere enn de fleste. Psykiatrien hadde fortalt meg at hun bare var et stakkars offer som trengte hjelp. Sannheten er at hun var en overlever, og det jeg trengte var å vende tilbake til henne og integrere både henne og hennes historie i den kvinnen jeg er nå. Den psykiatriske behandlingen hadde vært rettet mot å døyve det hun hadde vært utsatt for, og å sykeliggjøre reaksjonene som fulgte. Veien til helse var å akseptere historien, sørge over det som hadde skjedd, og å se ressursene i reaksjonene jeg hadde hatt. Det psykiatrien hadde kalt symptomer på sykdom var faktisk «symptomer» på overlevelses-strategier! Depresjonene jeg etter hvert hadde utviklet handlet om at jeg ikke sto opp for meg selv når det var nødvendig, og at jeg ikke hadde lært å hevde min rett på en konstruktiv måte. Ikke minst handlet det om at jeg hadde fortsatt å utsette meg selv for mennesker som undertrykte meg.
Det psykiatrien hadde kalt symptomer på sykdom var faktisk «symptomer» på overlevelses-strategier
Nå er det mer enn 10 år siden forgiftningen, og fortsatt kan jeg streve kognitivt og emosjonelt. Jeg blir fort overveldet, og det kan føles som om hjernen koker over når mye skal løses samtidig. Nå vet jeg at dette trolig henger sammen med at hjernen er endret, kanskje for alltid. Konsekvensene krever at jeg organiserer bort stress ved legge gode planer, holde struktur, og ikke minst trene mye fysisk. Jeg forsøker å passe på å ikke kaste bort tid og emosjoner på feil relasjoner. Og jeg har lært at følelser roer seg, det handler oftest om å beholde fokus og ivareta egen integritet i situasjoner.
Jeg har underveis trodd at min hukommelse og læringskapasitet var ødelagt for alltid. Dette viser seg å være feil. De siste årene har jeg lest store mengder bøker. Ved å tvinge meg igjennom lange resonnementer og tankerekker som krevende bøker byr på, så har jeg bygget opp hjernestrukturer og hukommelse på nytt. Jeg leser bøker i alle kategorier fordi behandlingen jeg fikk raserte hele min kognisjon og følelsesliv. Siden jeg vil være allsidig og kunne forstå ulike mennesker og sakskomplekser, så leser jeg alt fra tung faglitteratur, samfunnsanalyser og politikk, til filosofi og poesi. Så prøver jeg også å ta tid til skjønnlitteratur, men det er vel det som stiller bakerst for min del. Dette valget handler kun om kapasitet.
Jeg får aldri tilbake alt jeg mistet ved ECT og medikamenter, da jeg i flere år var omtrent uten hukommelse og ikke klarte å formulere sammenhengende argumentasjon om noe. På et tidspunkt forstod jeg ikke de enkleste ting fordi jeg ikke klarte å huske mer enn 3-4 ord samtidig. Hver gang jeg prøvde å reflektere over et tema var det bare blankt. Dette var selvsagt fortvilende og jeg følte meg dum. I stede for å sette meg i situasjoner hvor jeg måtte reflektere høyt og sammen med andre, så bestemte jeg meg for å lese andres refleksjoner og tilegne meg dem i eget tempo. Det var veldig frustrerende å lese de samme avsnittene på nytt og på nytt, uten å få med meg noe. Det skjer fortsatt ofte, og da hjelper det å skrive notater. Etter veldig mange bøker og notater, så kom refleksjonsevnen tilbake. Jeg har ikke et liknende utbytte av å lese korte tekster og meningsytringer på digitale medier. Da får jeg fort følelsen av å bli kognitivt oversvømt. Selve bok-mediet er veldig annerledes enn digitale flater som hele tiden skifter design mens du leser og har forstyrrelser i form av varsler etc. Digitale medier krever evne til opprettholdt fokus. Ved kognitive vansker utfordres denne evnen, så derfor bør man i liten grad basere seg på digitale flater for å bygge ny kunnskap er min erfaring.
Den andre teknikken jeg tok i bruk var å skrive. Jeg skrev om ulike temaer som opptok meg, og om følelser, relasjoner og ønsker. Jeg brukte ulike former, som dikt, dagbok, sinte brev jeg aldri postet, og det som etter hvert ble til boksen «Ellers får du klare deg selv. Når følelser blir behandlet som sykdom». Jeg merket at skrivingen gav meg trening i å skifte mellom perspektiver, samtidig som jeg hadde makten til å definere både meg selv og det jeg har vært igjennom. Denne prosessen viste seg å bli en svært integrerende prosess. Ved bokens slutt følte jeg meg hel som menneske, og at jeg endelig kunne se fremover. Dermed var en enorm ryddeprosess over og jeg kunne ta fatt på resten. Jeg kan ikke få anbefalt det nok! Ryddingen la grunnen for å kunne forstå fortiden, og også nåværende mønstre. Min historie vil alltid legge mange av premissene for veien videre. Forskjellen er at jeg nå forstår mine egne reaksjoner og driv, og dette gjør at jeg har en mulighet til å ta makten tilbake. Veien fra selvdestruktivitet til nytt mot fant jeg ved å forstå og bli glad i meg selv.
Mange synes at min prosess viser usannsynlig mye styrke, men jeg vet ikke om det er den beste forklaringen på hvorfor dette gikk bra. Suksess-faktoren tror jeg ligger i at jeg i 2015 stod på bar bakke, i en tilstand hvor jeg trodde at jeg kom til å dø. Bevisstheten om døden satte alt i perspektiv og gjorde meg svært målrettet. Jeg antok at tiden jeg hadde igjen var kort. Da satte jeg opp en prioriteringsliste for hva jeg ville oppnå. Det handlet om å vise at jeg er et anstendig menneske som elsker mine barn, selv om medikamentene hadde satt meg ut av spill da de trengte meg som mest. Å kunne vise at jeg har evne til å strekke meg ut til andre og at jeg ikke bare skulle huskes som en hjelpetrengende pasient var viktig for meg å rekke. Og det handlet om sannhet og rettferdighet. Det var ikke tid til selvmedlidenhet i denne prosessen, alt som var viktig var å kunne gi noe før jeg skulle dø.
Så er det jo en lykke at jeg allikevel ikke døde, men heller har oppnådd god helse! Jeg tok dessuten kampen mot Norsk Pasientskade erstatning NPE og vant etter 8 års krig. Jeg har gjenreist livet på alle måter selv om det aldri blir enkelt eller smertefritt. Sånn er livet for alle har jeg innsett, og mine erfaringer gjør at jeg opplever å kunne nå inn til andre på en ny måte. I dag lever jeg livet i takknemlighet selv om jeg har skader og bærer opplevelsen av et enormt svik fra det offentlige. Veien videre blir å ta ansvar og bringe håp og sannhet der andre lyver eller utøver makt.
Den endelige seieren er å bidra til å redde andres liv, og virke for et varmere samfunn.
Den endelige seieren er å bidra til å redde andres liv, og virke for et varmere samfunn. Da transformeres tapet, og slik oppnår jeg den største seieren av alt; fellesskap, likeverd, mening og sannhet!
Hilde Marie Rekstad
