Fremtidens psykiatri – en visjon

Ett prosjekt fra WSO, LPP, MH, RIO, Aurora og Hvite Ørn i samarbeid.

Det som jeg skrevet her er en personlig sammenfatning og refleksjon av ett engasjerte møte. Min egen rolle er aktivist i Hvite Ørn, tidligere behandler, psykoterapeut og lærer for helsepersonell under 40 års arbeid for psykisk helse. Min grunnsyn er fostret fra psykoanalytisk grunn og sosial-politisk ideologi. Den medisinske psykiatrien har jeg sett som en hindring for god behandling og personlig utvikling og har ofte vært i opposisjon mot den, helst konstruktiv. CAW

Torsdagen den 22 mars 2018 ble Litteraturhuset i Fredriksstad fylt med 360 personer fra brukerorganisasjonene, pasienter, behandlere, byråkrater og studenter fra psykiatrien på klinikk, på DPS-er og i kommuner fra hele fylket. De yngre generasjonene var i overveldende majoritet.
Seks brukerorganisasjoner hadde gått sammen om denne kveld. Hver for seg hadde vi i flere år arbeidet for å bedre forholdene og tilbudene for personer med psykiske plager, som kritiker av umyndiggjørelse, ulike former av tvang, tung medisinering og en lukket, medisinsk kultur. Nå ville vi utfordre to fremstående kvinner som med sine erfaringer fra psykiatrien tidligere hadde skrevet nært og brennende om tilstander i virksomheten. Arnhild Lauveng, psykolog, forsker og rådgiver med egen erfaring av psykisk uhelse og av tradisjonell behandling. Marianne Mjaaland, lege og psykiater med erfaring fra flere arenaer i samfunnet, forfatter av den meget gode innsideberetningen «Tvang og tvil». Vi seks hadde utfordret dem på å presentere sine visjoner om hvordan personer med psykisk uhelse skal møtes og behandles i fremtiden. Møteleder var Heidi Kandola, leder av Hvite Ørn Østfold.

Både Arnhild og Marianne startet i historien. Om hvordan psykiske lidelser ble et ansvar for staten og lukkede institusjoner og medisinsk vitenskap ble dominerende fra midten av 1800-tallet. Tidligere ansvar og ressurser i lokalsamfunnet, ikke alltid gode, forsvant. Marianne nevnte Foucaults kritikk mot institusjonalisering, fremmedgjøring og utelukking av de psykisk lidende fra samfunnslivet. Naturvitenskapen skulle løse gåten og legestanden ble sentral i dette arbeid. Lidelsen som individets sykdom, diagnosen som nødvendig for behandling og biologiske modeller som forklaring i alle ledd hersket. «Jakten på Schizokokken» startet, og pågår ennå. Men parallelt med denne biologiske analyse vokset det frem en kultur av, ikke bare kontroll, tvang og straff, men og av humanisme og nestekjærlighet i disse miljøer. En streben å ta vare på pasientene på alle måter, gi sikre og trygge levekår og en meningsfull hverdag – omsorg – men innenfor murene. Dette arv er også viktig, sa Marianne.

Er de psykiatriske diagnosene riktige, viktige og relevante? Nei, mente de begge og ga flere tydelige eksempler på de psykiatriske diagnosenes upålitelighet og usikkerhet. En alvorlig og langvarig psykisk syk person har ofte fått et stort antall diagnoser fra flere hold, ofte motsigende hverandre. Dette som et uttrykk for ulike behandlingsmiljøer og ulikt skolerte leger som vært involvert. (Husk psykiaternes strid om 22 juli-terroristens tilstand og tilregnelighet. Tenk om samme ambivalens hadde rammet en diabetiker eller slagpasient.) For pasienten er diagnosen ikke til mye hjelp men oppfattes som stigmatiserende. I den internasjonale håndboken for diagnoser bruker man stort sett bare symptomer som markører og diagnosene blir alt flere over tid. Pådriver i denne utviklingen er legemiddelindustrien som har som ambisjon å «skreddersy» medikamenter for de fleste diagnoser. Begge foreleserne fortalte at man bruker andre kriterier for å kunne vurdere hvilken og hvor mye hjelp den enkelte pasienten trenger. Man intervjuer personen og i møtet bruker man hele sin erfaring og sanseapparat til å skape en oppfatning om personens tilstand, evne til å fungere, behov og ressurser: «Hvem er du? Hva har skjedd deg? Hva trenger du?»

Brukes dagens ressurser riktig? Fra 1975 til i dag har mer enn 2/3 av døgnplassene blitt fjernet. DPS-ene er den nye basen, barn og unge er prioritert. Arnhild hadde i sin forskning funnet at vi her bruker de mest skolerte og lettest tilgjengelige ressursene på de som har de letteste og kortvarige psykiske lidelsene, ofte med gode resultater. Kanskje ikke sjelden unødvendige intervensjoner for personer som skulle klart seg bra allikevel – eller med andre hjelpetiltak – utfordret hun oss på.
Men de pasientene med langvarige og alvorlige lidelsene havner ofte i en situasjon hvor de får, ikke sjelden mye, men ikke særlig kvalifisert hjelp. Kommunene har fått overta det totale ansvaret her. Situasjonen er ofte preget av diskontinuitet mellom intense og korte innleggelser og utskreven hjemme med isolering og ingen rehabilitering. Det er mer omsorg en behandling, preget av pessimisme om utvikling eller endring og lange tider på dempende medikamenter som hemmer tanker, følelser og initiativer. Her finns det meste å forbedre. Og dette er den mest anliggende situasjonen å forandre på fortalte Arnhild.

Hva blir da visjonen om Fremtidens Psykiatri ifølge Arnhild og Marianne? En kort og noe overfladisk sammenfatning skulle se ut så her:

Perspektivet:
Psykisk lidelse er ikke sykdom. Den bør forstås fra et bredere perspektiv som omfatter psykologiske utviklingsteorier, pedagogikk, teorier om kommunikasjon og psykososiale og sosioøkonomiske forhold. Medisinen bør kun være komplementær i dette nye perspektiv.

Rettighetene:
I den psykiatriske praksisen har pasienten tradisjonelt vært objekt for faget, man har «eiet» pasienten i kraft av sin faglige og lovlige autoritet. Dette forhold er nå blitt utfordret av krefter utenfor faget, fra statsapparatet, fra stortinget, fra brukerorganisasjoner og andre samfunnsaktører.
Lover skrivs om og praksis er i endring, med viss treghet. Pasientens integritet er styrket noe, rett til medikamentfri behandling og rett til utsettelse av lang tids medikamentbehandling er besluttet om.

Tilbudene:
Tilbudet til barn og unge og til voksne med kortvarige og lettere lidelser er rimelig tilfredsstillende ved de nye Distrikts psykiatriske sentre, DPS. For personer med alvorlig selvskading og stadige selvmordsforsøk bør tilbud om basal eksponeringsterapi (BET) være et led i behandlingen.

For personer med alvorlig og langvarig psykisk lidelse må et nytt tilbud formes. Tilbudet skal ha lav terskel og tilby en varig relasjon som preges av kontinuitet og som kan variere i intensitet etter behov. Fagpersoner innen tilbudet kan være helsepersonell-terapeuter, sosialarbeidere, pedagoger og kulturarbeidere. Fokusområder i tilbudet skal være relasjon, aktivitet, læring, livsutfoldelse. Tilbudet skal også sørge for at behov innen økonomi, bolig, utdanning og arbeid skal tilgodeses. De danske Daghøgskolene som Arnhild har studert i sin avhandling er eksempler på et slikt tilbud. De bør besøkes og studeres. (Problemet her hjemme er at i dag er det kommunene som har ansvaret for disse personers omsorg og behandling, kommuner som oftest må snu seg om etter ressurser.)

«Fremtidens psykiatri er ikke nødvendigvis psykiatri» ble en avsluttende konklusjon på kveldens engasjerte møte. Så ble det opp til hver og en av oss som deltok å ta vare på hva vi hørt og lært.
Stort takk til Marianne og Arnhild som ga oss denne nyttige og håpefulle kveld.

Carl Anders Wingren, Hvite Ørn Østfold.