26. november åpnet den tre dager lange rettssaken «Eidsvik mot staten.» Det var sjette runde i retten, denne gang i Borgarting lagmannsrett. Rettssaken er historisk viktig både på grunn av dens tematikk og betydning for et stort antall pasienter som trenger psykisk helsehjelp i dag og fremover. Tilhørerbenkene var fylt til randen av folk fra brukerbevegelsen.
Denne gangen ble rettssaken attpåtil filmet i sin helhet. Det svirrer rykte om en «oppfølger» til filmen Recovery Channel fra filmmaker og kunstner bak Pop-up Klagebyrå på årets Høstutstillingen, Ellen Ugelstad.
Eidsvik gikk til behandling som følge av tvangsmidlene hun ble utsatt for under alle ti tvangsinnleggelser i perioden 1988 til 2016 og fikk diagnose PTSD. Alle hendelser før 2013 er imidlertid bare et bakteppe for saken da de ble vurdert som foreldet i tidligere rettsrunde. Denne rettssaken handlet bare om de siste tre innleggelser fra 2014 og 2016.
Eidsvik ønsket hver gang å bli lagt inn og skjermet fra å blamere seg. Hun trengte å bli ivaretatt og komme til hektene. Sakens kjerne er ikke tvangsinnleggelsene, men tvangsmidlene hun ble utsatt for, både tvangsmedisinering og isolering. Tvangsmedisineringen reaktiverte tidligere overgrep og påførte Eidsvik nye traumer. Medisinene hjalp heller ikke, bivirkningene var voldsomme og skremmende. Under en innleggelse i 2007 hadde hun vansker med å uttale ord som skyldes muskulær påvirkning og fikk parkinsonlignende plager. Ved hver innleggelse, ved hver tvangsmedisinering mistet hun seg selv.
Staten mener tvangsmidlene var medisinsk nødvendig fordi hun var så dårlig og har frem til nå fått fullt medhold og Føniks advokater leverte anke til Borgarting lagmannsrett i februar.
Nå, fire år etter stevningen, skulle det vurderes om den tvangsmedisinering, skjerming og isolasjon Eidsvik ble utsatt for var rettsstridige og krenket hennes rettigheter etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 3 (forbud mot tortur. Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff) og 8 (retten til respekt for privatliv og familieliv).
Kontrollkommisjonen behandler ikke klager på tvangsmedisinering, det blir vurdert å ligge utenfor deres mandat. Pasienter kan sende klage til Statsforvalter, men behandlingstiden er 1-4 uker. Ett år tilbake ble det imidlertid avdekket at 123 klager på tvangsmedisinering i perioden 2019 – 2024 aldri ble behandlet. Det er brudd på psykisk helsevernforskriften og fremkom under «et forbedringsarbeid.» Statsforvalter Valgerd Svarstad Haugland i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus valgte å ga av som følge av dette og et annet avvik. Avviket avslørte hvor nedprioritert denne pasientgruppen er. Domstolsprøving er i praksis umulig, det har sivilombudsmannen også uttalt. Domstolene tar dessuten ikke standpunkt til medisinering. Alle som i dag blir utsatt for tvangsmidler i psykiatrien og vil klage på vedtaket, står med andre ord rettsløse.
Eidsvik går til sak mot staten fordi Føniks advokater jobber pro bono (arbeid som utføres frivillig og ubetalt som en tjeneste til samfunnet). Saken startet med Den internasjonale juristkommisjonen (ICJ Norge) som partshjelper i 2016. Uten all støtte hadde Inger-Mari Eidsvik aldri klart denne rettssaken. Det skal i tillegg en sterk ryggrad til for å stå oppreist og holde ut dette rettsmaraton. Vårt land er fylt med tidligere pasienter med lignende og verre erfaringer, men knapt noen hadde orket å stå i hennes sted uten alle hennes ressurser.
Første dag ble journalen brettet ut. Det var interessant hvordan journalnotat og epikriser ble presentert som en objektivt skildring av Eidsviks atferd og den behandling hun ble utsatt for. Alle vet at journalnotat og epikriser er behandlingsapparatets stemme, en fortelling der uheldige hendelser fra behandlersiden blir pyntet på eller fortiet. Det var interessant igjen å høre utdrag fra epikrisen etter siste innleggelse der hennes motstand mot medisiner ble vurdert på følgende måte:
«Sterk motstander av medisinering, på grensen av vrangforestilt.»
Motstand be stemplet, diagnostisert bort og epikrisen avslører en skremmende mangel på vilje eller evne til å ta pasienters opplevelser på alvor. Det kommer dessuten en ufattelig arroganse til uttrykk og avslører en journal som alt annet enn objektiv.
Dag nummer to i retten var kanskje mest interessant for oss tilhørere. Inger-Mari avga partsforklaring og hennes datter vitnet som nærmeste pårørende. Datter formidlet det paradoksale i først å tvangsmedisinere moren, dernest gi datter informasjon om «ingen bedring» rett før mor ble sendt hjem med taxi til mindreårig datter.
Det var en fryd å høre Trond Aarre som Eidsviks saksyndige vitne. Aarre er avdelingssjef ved Nordfjord psykiatrisenter og fagsjef i Psykisk helsevern i Helse Førde. Han har også utgitt flere bøker, blant annet en lærebok om psykofarmaka.
Aarre viste blant annet til Stefan Leucht sin studie 60 years of antipsyotic (2017). Leucht samlet 30 000 deltakere i en studie. 23 % ble bedre med nevroleptika, 14% bedre med placebo. Psykiatrisk behandling hjelper godt, men tilleggseffekten ved medikamenter var altså forsvinnende liten.
Han fortalte videre at det aldri har latt seg gjøre å bevise at hjernen tar skade av psykose. Studier finner ingen sammenheng mellom varighet av psykose og hjernefunksjon. En psykose er gjerne plagsom og vond for pasient, men ikke skadelig for hjernen. Det er god sannsynlighet for å komme gjennom psykose uten medisiner.
Under helseminister Høie ble bruk av tvangsmidler kartlagt. Det viste at det var fire ganger mer tvang i Østfold enn i Nordfjord. Dette viser at bruk av tvangsmidler korrelerer sterkest med fagfolks behandlerkultur og ikke pasientenes helsetilstand.
Erik Johnsen var statens første sakkyndige vitne. Han er spesialist i voksenpsykiatri i Helse Bergen. Han presterte å sammenligne nevroleptika med antibiotika og blodtrykksbehandlende medisin. Jeg skal ikke gå mer i detalj, men han mente medisinene gir symptomdemping, men medga at de bidrar mindre i forhold til sosialt funksjonsnivå.
Egil Jonsbu var statens andre sakkyndige vitne. Han er overlege i psykiatri og ansatt i helse Møre- og Romsdal og har vært Eidsviks behandler. Etter vitneutsagn stilte Eidsviks advokat Mads Andenæs spørsmål, han ville vite om sparking, slag og dytting fra Eidsvik var i forbindelse med tvangsmedisinering og lurte på om dårlig behandlingsrelasjon kunne forlenge et tilløp?
-Jeg tror ikke det, svarte Jonsbu.
Det er oppsiktsvekkende når en sakkyndig psykiater tviler på det relasjonelle som det mest kraftfulle element i behandling, også behandling av mennesker i dyp krise. Jonsbu hoppet dessuten bukk over Eidsviks traumereaksjoner fra tidligere tvangsmedisinering og isolering.
Som pasient var Eidsvik fratatt rettslig handleevne og bevegelsesfrihet på institusjon. Saksøker ved Føniks advokater argumenterte for at tvangsbehandlingen i form av tvangsmedisinering og isolering er i strid med EMK (forbud mot umenneskelig og nedverdigende behandling) og SP (FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter).
Behandlingsansvarlig for Eidsvik i årene 2014 og 2016 mente Eidsvik fikk god behandling. Eidsvik selv opplevde det som et mareritt og det er forståelig at denne saken vekker et stort engasjement blant brukere og pårørende.
Føniks advokater mener vilkårene for tvangsinngrep ikke var tilstede da behandlerapparatet skal følge minste inngripens prinsipp: forholdsmessighet med balanse mellom alvorlighetsgrad av problemet og inngrepet som settes inn. Det skal være en gradvis opptrapping hvor de mildeste tiltakene først vurderes. Nødvendigheten av tvangsmidler må også bevises.
Føniks advokater argumenterte for at situasjonen kunne vært løst med et mindre inngripende tiltak, for tvangsmedisinering er kanskje det mest inngripende tiltak staten kan gjøre mot et individ. Ikke bare erfarte Eidsvik sterke bivirkninger som påvirket hennes fungeringen som pasient, det var dessuten mindre sjanse for at medisiner skulle virke fordi hun var sterk motstander og fikk en nocebo effekt (når negativ forventning av et fenomen fører til at det får en mer negativ effekt enn det ellers ville ha gjort).
Det er fravær av rettssikkerhetsgarantier for pasienter som utsettes for disse kroppslige og mentale integritetsrammede tvangstiltak. Saksbehandlingsregler gjelder ikke når pasient påklager vedtak og det er ikke mulighet til å benytte advokat. Det er dessuten manglende dokumentasjonskrav, noe som umuliggjør kontrollen. Føniks advokater argumenterte for at dette er brudd på EMK 8 og dens krav til rettssikkerhetsmekanismer. Vilkår for tvangsmedisinering var heller ikke tilstede. Det er krav om «stor sannsynlighet for bedring» mens Eidsvik allerede var traumatisert fra tidligere tvangsmedisinering. De mener dessuten at tvangsmedisineringen ikke hadde hjemmel i lov fordi det ikke var forholdsmessig. De mener hjemmel for isolasjon heller ikke var tilstede
Som troll ut av esken argumenterte staten plutselig i denne siste runde av rettsmaraton at helseforetaket er et eget rettssubjekt og staten ikke kan være ansvarlig for helseforetakets eventuelle lovbrudd. De mente helseforetakene må ansvarliggjøres jamfør Helseforetakslova § 6.
Staten er den tøffeste motstander. Inntil dom faller er vi forsiktig håpefulle og retter en stor takk til Eidsvik og hennes støttespillere for å kjøre denne saken, ikke minst Føniks advokater.
Skribent: Anthonie Opsahl Schnell
Liker du Hvite Ørns arbeid? Bli medlem her!
