Vårt kunnskapsgrunnlag innenfor psykisk helse definerer både forståelse av årsak til psykisk uhelse og behandling vi mener bør tilbys. Problemet er de ulike forståelsesmodellene som slettes ikke lever side om side i et slags vakkert mangfold. Den som søker hjelp fra de offentlig, møter den biomedisinske tilnærming i det de går inn døra. Modellen er fundamentet i all behandling i det offentlige helsevesenet. Behandler ved DPS eller ved akuttpsykiatrisk avdeling observerer symptomer, gir diagnose og tilbyr medikamentell behandling.
Det er snart ti år siden helseforetakene etablerte de første medikamentfrie behandlingsalternativene i Norge, etter initiativ fra brukerbevegelsen og et oppdraget fra Helse og omsorgsdepartementet. Den gang debatten om medikamentfrie behandlingsalternativ raste i media, var psykiater, professor og overlege Jan Ivar Røssberg en høylytt motstander av medikamentfrie behandlingsalternativ.
Noen kan mene Røssberg har fått nok taletid, men som styremedlem i norsk psykiatrisk forening, forsker og underviser ved Universitetet i Oslo, har han betydelig innflytelse innenfor sitt felt. 9. april valgte Hvite Ørn å invitere Røssberg til dialogmøte på Litteraturhuset. Dette var tredje dialogmøte i rekken med tittelen «Kampen om narrativet i psykisk helse.»
Både Hvite Ørns leder Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen og Jan Ivar Røssberg har et brennende engasjement og et felles ønske om bedre psykiske helsetjenester. De to er vokst opp på samme tid, faktisk født med bare drøye to måneders mellomrom. Det to har imidlertid mer til felles enn samme historiske referansebakgrunn. Mens Jan-Magne brukte sjamanisme i sin healingsprosess 25 år tilbake, viste Jan Ivar både healing og homeopati stor interesse i ung alder. Faktisk var interessen for homeopati så stor at han studerte det i 1.5 år. Hva som skjedde på veien, kan bare Røssberg selv svare for. Fra å være en uttalt motstander av skolemedisiner er han blitt en uttalt forsvarer. Han har i dag klokketro på medikamentell behandlingen av psykiske lidelser.
Det var en tilsynelatene ydmyk Røssberg vi møtte. Det var lite ved hans fremtoning eller intensjoner vi kunne mislike, tvert imot. Likevel, veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter. Han er del av et system og en profesjon som opphøyer den evidensbasert forskning som mangler enkeltmenneskets kompleksitet. Erfaringskunnskap som sier noe om hva som faktisk har hjulpet, har fått liten innflytelse og blir ofte oppfattet som opposisjonell eller anekdotiske
Jan-Magne innledet og bydde som vanlig raust på seg selv og fylte scenen. Jan Ivar Røssberg kom i likhet med sine to forgjengere med power point presentasjon og berettet om medikamentenes fortreffelighet, blant annet. Han mener psykiatriske legemidler gjør en formidabel jobb med å dempe symptomer slik at pasienter blir tilgjengelig for samtaleterapi.
Det var underlig å høre et innlegg som priser psykiatriske legemidler uten å berette om deres alvorlige slagside med ofte manglende symptomlindring, forringet livskvalitet og livslengde. Det slår meg at mennesker som forsker og underviser altfor ofte befinner seg langt unna virkelighetens korridorer. Mine tanker gikk til noen av dem vi i kommunehelsetjenesten har fått tilbake fra spesialisthelsetjenesten. De har vært så symptomlindret at de knapt har noe å si, ansiktet er mimikkfattig og viljen borte. Mener Røssberg dette er et godt utgangspunkt for å starte samtaleterapi og jobbe med materiale fra eget liv? Som min leder sa mange år tilbake da vi fikk tilbake en beboer etter en innleggelse.
-Det er skremmende, jeg tror nesten jeg likte den psykotiske utgaven av X før innleggelsen bedre.
Jan Ivar stilte åpne spørsmål og var lyttende, samtidig opptatt av betydning av ikke å rakke ned på det vi har, men få frem hva Hvite Ørn ønsker seg fremover.
Jan-Magne nevnte Jaakko Seikkulas «Åpne samtaler». Metoden kan vise til svært gode behandlingsresultat i Nord-Finland. Han etterlyste også mer kvalitativ forskning med intervju med et stort antall mennesker som har hatt et liv med psykisk uhelse for så å bli friske uten medikamenter. Hva er fellestrekkne som har gjort dem friske? Hvorfor er forskning på dette i større skala aldri vært gjennomført? Jan-Magne mener forskningsresultat fra en slik undersøkelse ville gi et solid bidrag til å utvikle bedre psykiske helsetjenester.
Det er usikkert hva som kom ut av dialogmøte. Utenfor kveldens møte eksisterer en enorm maktubalanse og det er usikkert om de to egentlig var i stand til å lytte til hverandre. Her var historisk smerte og to som representerer noe større enn seg selv. Her var verdikonflikt og i kjernen en viktig symbolsak. Det var en systemkonflikt i miniatyr.
Jan-Magne snakket om tvang, avmakt, skade, behov for autonomi og valgfrihet. Jan-Ivar snakket om klinisk ansvar og tro på medisinene som helt sentral i behandlingen. Det var et møte mellom levd erfaring, evidensbasert praksis og makt. Her handlet mye om absolutte posisjoner (medikamenter er nødvendig versus medikamenter må kunne velges bort). Noe kunne kommet ut av å se mer på nyansene. Når kan medisiner være nyttige, når må de kunne velges bort og hva slags kriterier eller sikkerhetsnett trengs?
Jan-Magne bærer på historier om hva som er gått galt, Jan-Ivar bærer på ansvar for hva som kan gå galt når pasient får velge. Begge snakker om risiko, men fra ulike ståsteder.
For Jan-Magne og Hvite Ørn handler dette om mer enn falig uenighet, det handler om menneskerettigheter.
Psykiatrien har en tung historie med tvang, feilbehandling og lite pasientmedvirkning. Minnene lever videre både individuelt og kollektivt. Vonde erfaringer gjenspeilet seg også i publikum, temperaturen i salen var høy og spørsmålene mange. Dialogen mellom Jan-Magne og Jan Ivar ble derfor kortet ned og publikum slapp til med spørsmål de siste 45 minutter.
I dag er mye er forsøkt endret til det bedre, samtidig er masse gått tapt. Den gang Gaustad ble bygget var det rørende og innsiktsfulle tanker rundt betydningen av arkitektonisk skjønnhet, vakker natur og ro – og dets helbredende innvirkning på sinnet. Dette er snart 175 år siden. Miljøterapi som Jan Ivar snakket varmt om, har fullstendig tapt terreng. Med korte innleggelser og nedskjæring av aktivitetstilbud, er knapt rester igjen av det som en gang var. Vi har erfart hvordan vakre Blakstad fikk forfalle og til slutt ble nedlagt i 2025. Psykiatrisk avdeling blir samlokalisert med Drammen sykehus som allerede ved åpningen viste seg for lite. Der er alt annet enn rolig og det meste high tech. Brannalarmen går bare pasienter dusjer varmt og mat til pasientene bestilles med en mobilapp av personalet. Personalet spiser ikke lenger sammen med pasientene, alt for å spare penger. Det er masseflukt av personale, noe som forteller om et lite helbredende miljø for de innlagte.
La oss likevel avslutte med noen håpefulle ord. Systemet er fylt av mennesker med gode intensjoner og ønske om å gjøre en god jobb. Som et publikum i salen har erfart, finnes fremdeles steder som tilbyr riktig lange opphold for pasienter som trenger og ønsker det. I denne forbindelse ble Bergfløtt behandlingssenter fremhevet. Stedet har egen kokk, tilbyr miljøterapi, musikkterapi og aktiviteter, her er familiearbeid sentralt. Bergfløtt poliklinikk (Crux poliklinikk) tar dessuten initiativ og bistår aktivt med nedtrapping av psykiatriske legemidler. All honnør til dem for det. Vi vil ha mer av denne tilnærming, men vi trenger også tilbud til alle de mennesker som ikke vil ta piller mot livssmerte, heller ikke når krisen er som størst.
Her er link til video i fra møtet blir som har premiere 25. april kl 10.00
Skribent: Anthonie Opsahl Schnell
