Det snakkes mye om ekkokamre, at vi mennesker befinner oss i miljøer som bare bekrefter våre meninger. Mest uttalt er det selvsagt på sosiale medier med deres algoritmer. Vi er likevel ikke større enn at vi helst beveger oss blant meningsfeller også «i det virkelige liv.» Det er bekvemt, men dessverre ikke alltid like nyttig.
Hvite Ørn erfarer at mennesker i andre ekkokamre sitter med makten. Mennesker i posisjon med et biomedisinsk kunnskapssyn slipper lett til i de store medier med sine narrativer. Deres overtro på blant annet medisiner påfører uendelig mange mennesker skade. Med visjon om en fremtidig endring, er det viktig å komme i dialog med et fagmiljø med et menneskesyn våre myndigheter lener seg mot.
Når vi ikke slipper til i de store medier, må vi nå andre ekkokamre, utenfor «menigheten» som Jan-Magne sier med glimt i øyet. Det kan gjøres ved å skape møtepunkter og etableres plattformer der vi lytter til hverandre og kommer i dialog.
Den første Jan-Magne ønsket på kroken for dialogmøte på Litteraturhuset, var medforfatter av kronikken «pilleskam,» leder i Norsk psykiatrisk forening (NPF) Lars Lien. Da kronikken stod på trykk i Aftenposten august 2023, satte mange kaffen i halsen og kronikken vekket sterke reaksjoner, også innenfor egen profesjon.
Med kronikken ble Lars Lien et symbol på mye Hvite Ørn vil bort fra. Jan-Magne er imidlertid ikke mørkredd og inviterte Lien til dialog tidlig i høst. Han viste seg å være en svært travel mann, men Jan-Magne tok han på ordet og Lien fikk plukke dato for dialogmøte, torsdag 20. november.
Dialogmøtet var åpent for alle, men Bernersalen i Litteraturhusets kjeller var fylt av kjente ansikt fra brukerbevegelsen. Lien skal ha honnør for å stille opp og han innledet friskt med å dele med publikum at han ser psykiske lidelser som hjerneorganiske og medikamenter som nødvendig for å gjenopprette en kjemisk ubalanse i kroppen. Han var også tydelig på at han er sterkt imot medisinfrie enheter.
Det er fascinerende hvordan for eksempel troen på nevroleptikas spesifikke antipsykotiske effekt holdes ved hevd. Faktum er at denne gruppe medikamenter har sin opprinnelse som anestesi-medikament. I virkeligheten svimeslår de hjernecellene (jamfør psykiater Trond Aare som sakkyndig vitne i Borgarting lagmannsrett 27.11.2025).
Lien tror psykiatriske legemidler også fremover skal være grunnstammen i all behandlingen av psykiske lidelser, særlig ved psykoselidelse. Han mener riktignok at medikamentell behandling skal kombineres med annen psykososial behandling for å gi den beste terapi.
Det var dels høy temperatur da publikum slapp til etter innlegg fra de to. Flere hadde behov for ikke bare å stille Lien til veggs, men uttrykke harme over dagens tilbud eller mangel på tilbud med spørsmål og innlegg.
Målet med dialogmøtet «Kampen om narrativet i psykisk helse,» var ikke å komme til enighet, men til en gjensidig forståelse. Hvordan er det mulig for to karer med så kontrære faglige standpunkt?
Jan-Magne fanget som alltid publikum med sine fortellinger, han refererte både til hva han selv har gjennomlevd og de motbakker brukerbevegelsen alltid går, i kampen for helt selvskrevne rettigheter. Han ønsket imidlertid ingen debatt med Lars Lien, men inviterte til sammen å drøfte og undre seg.
Om jeg ikke tar helt feil, ble Lars Lien også beveget av Jan-Magnes oppriktighet og berettigede harme. Han uttrykket ydmykhet i forhold brukererfaringer og den store variasjonen. Han sa det gir ny innsikt, han blir mindre skråsikker og erkjenner at vi i liten grad klarer å tilpasse behandlingen som fungerer for den enkelte. Etter pausen utviklet det seg en ganske gemyttlig tone mellom de to. Jan-Magne Tordenhjerte Sørensen og Lars Lien var faktisk enig i ett og annet.
Begge mener problemet i dag ikke er mangel på økonomiske ressurser, begge ønsker seg mer mangfold av behandlingstilbud og Lien nevnte i denne forbindelse evidens for gode resultat med musikkterapi. Lien ønsker seg også mer traumeterapi for psykosepasienter. Begge omfavner Seikullas «Åpne samtaler» og ser behov for mer individuell tilpasset og personfokusert psykisk helsehjelp. Jan-Magne ønsket å vite hvorfor ikke «Åpne samtaler» etableres og Lien mente det handler om at fagfolk ikke har nok tro på metoden. Han tror dessuten det gir mer status å jobbe med for eksempel kognitiv terapi. Lien var inne på andre mulig hindre for endringer av behandlingstilbud med følgende uttalelse:
Avlæring av det gamle du har lært er vanskelig og tar nesten mer tid enn å lære noe nytt. Man blir dessuten raskt sosialisert inn i den gamle virkeligheten.
Han snakket også innledningsvis om kulturen som sitter i veggene, at det er krevende å endre en kultur. Jan-Magne tok opp tråden og problemet med etableringen av medikamentfritt behandlingstilbud. Erfaringer har vist at det krever god kompetanse både hos ledelse og ansatte. For et helhjertet tilbud må ansattes kunnskap, holdninger og engasjement kartlegges, før ansettelsen. Både ledelse og ansatte må være tro mot behandlingstilnærmingen og få jevnlig veiledning. Lien på sin side er spent på en doktorgrad som kommer om erfaringer fra medikamentfritt behandlingstilbud i Tromsø, han sier Tromsø er det eneste stedet som ikke brøt helseminister Høies mandat og opprettet en egen medisinfri enhet.
Lien mener medikamenter gir god symptomlindring, samtidig forteller han om dels elendig behandlingsresultat for mennesker med alvorlig psykisk lidelse i Norge. Ikke noe land i verden kommer færre med alvorlig psykisk lidelse ut i ordinær jobb. Ikke noe land i verden er det større gap i dødeligheten mellom mennesker med schizofreni eller bipolar lidelse – og befolkningen for øvrig. Han medgir dessuten at de som bruker psykiatriske legemidler over lang tid altfor ofte lider av overvekt og utvikler diabetes. Denne direkte eller indirekte konsekvens av medisinering ser han som et alvorlig helseproblem for pasientgruppen.
Det er en viss tilnærming å spore i forhold til medisinering. Lien er imot medikamentfrie behandlingsenheter, men ser samvalg som et viktig førende prinsipp i all medisinering. Samvalg innebærer at behandler deler sin kunnskap med pasient, både om medikamenters virkninger og bivirkninger. Pasienter deler sine erfaringer og behov med behandler. Der uenighet om medisinering oppstår, skal de sammen lande på et kompromiss. Dersom pasient ikke ønsker medikamenter, mener Lien det er viktig at pasientens ønske blir respektert. Han mener samvalg er en viktig forutsetning for en god behandlingsrelasjon, godt samarbeid, kontinuitet og entusiasme for behandling hos pasient. Han mener mye skade kan forebygges med samvalg.
De som kjenner Jan-Magnes historie, vet hvor viktig fysisk aktivitet og riktig kosthold var for å bli frisk etter tolv psykoser og traumer påført i psykiatrien. I synet på fysisk aktivitet og dens betydning for psykisk helse, er de to helt samstemte. Lien omtalte fysisk aktivitet som «mirakelkuren,» en skånsom behandling som virker effektivt både forebyggende og behandlende for psykisk lidelse. Han uttrykket skuffelser over at vi i liten grad har klart å føre fysisk aktivitet inn i det ordinære behandlingsapparatet, han mente det er noe som vi burde få til. Igjen forklarer han manglende prioritering med fagfolks holdning eller innstilling.
Lars Lien uttalte at de to kunne møtes i det eksistensielle.
Skal vi se helheten til pasienten, må vi også ta med oss det eksistensielle.
Lien mener det eksistensielle perspektivet er viktig fordi det bidrar til en mye dypere forståelse av pasientens opplevelser og erfaringer, det styrker relasjonen mellom terapeut og pasient og det reduserer sykeliggjøring. Han mener det også skaper en mer aktiv holdning hos pasient.
Lien ser det altså som viktig å møte hele menneske på et dypere plan. Allerede som ung avga han et løfte til Gud om å bli psykiater om han bestod medisinstudiene. Det tyder på at han tidlig i livet hadde behov for en åndelig forankring. Vi antar han også i dag vil gi den åndelige eller spirituelle dimensjon ved livet større plass innenfor psykisk helsetjenester.
Avslutningsvis presiserte Jan-Magne at han ikke har noe imot Lars Lien som person og Lars Lien på sin side uttalte at det hadde vært en hyggelig kveld. Den som gikk glipp av kvelden kan selv se opptak fra begivenheten i sin helhet her.
Takk til et taleført og engasjert publikum og Jenny Dalvik som bidro med en kraftfull joik, sang og tromming. Vi fikk en levende kveld i løvens hule!
Liker du Hvite Ørns arbeid? Bli medlem her!
Skribent: Anthonie Opsahl Schnell
Jenny Dalvik med kraftfull joik, sang og tromming.
