Hvite Ørn har som brukerorganisasjon innen psykisk helsevern mottatt en invitasjon til å komme med skriftlig innspill til utvalget, begrenset til to A4 sider, innen 1. oktober. For best å ivareta våre medlemmers interesser innen de gitte rammer, vil landsstyret i HØ konsentrere dette innspillet om tvangsinnleggelser, tvangsbehandling og tvangsmedisinering hjemlet i lov om psykisk helsevern, og faglige og rettsikkerhetsmessige problemstillinger knyttet til dette. Bakgrunnen for prioriteringen er at en del av våre medlemmer har blitt traumatisert gjennom hardhendt og ufølsom tvangsbehandling og har dette som en tilleggsbelastning til opprinnelige utfordringer med psyken. I Reidun Norvoll sin studie (2008) kommer det fram at tvang kan skape traumer/PTSD, og at behandlings- og omsorgssystemene bør bygge inn en tenkning om at tvangsmessige eller voldelige handlinger kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer. (Brukerorienterte alternativer til tvang i sykehus –internasjonal og nasjonal litteratur) s. 29, 3.5.3: «Bakgrunnen for den økende oppmerksomheten er forskning som viser at det finnes en stor forekomst (opp til 98%) av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt i institusjon.»

Generelt om rettsikkerhet og tvang:
Tvangsinnleggelse med tvangsbehandling og tvangsmedisinering er en frihetsberøvelse og brudd på menneskerettighetene. Når statsmakten finner det legitimt å krenke enkeltmenneskets menneske-rettigheter gjennom frihetsberøvelse, bør det være et rettsikkerhetskrav at det skjer gjennom domstolsbehandling der statsmakten har bevisbyrden og den som begjæres fratatt menneskerettigheter har en profesjonell forsvarer, slik tilfellet et i rettspleien. Det bør ikke være lettere å utsette en som er syk for frihetsberøvelse enn en som har begått kriminelle handlinger. Dette rettsikkerhetskravet står i sterk kontrast til dagens lovgiving og praksis, hvor en vurdering fra en eller toppen to uavhengige leger/psykologer kan føre til frihetsberøvelse. Tvang kan legitimeres gjennom at den frihetsberøvende eksperten vurderer at pasienten ikke har samtykkekompetanse. Pasienter kan bli utsatt for tvang uten døgn (TUD) i årevis fordi tvangsvedtakene er fornybare. TUD består i hovedsak av tvangsmedisinering. Det illustrerer rettsikkerhetsproblemene i psykiatrien at bruken av tvang varierer fra land til land, og i Norge har vi store regionale forskjeller fra lite til omfattende bruk av tvang. Et utslag av faglige subkulturer i psykiatrien, som i stor grad benytter seg av vidtgående fullmakter til frihetsberøvelse av mennesker i ulike livskriser, som lovgivningen bidrar til. Alternativet til tvangsinnleggelser og tvangs-medisinering bør være en kunnskapsbasert praksis, og som tar i bruk moderne medisinfrie behandlings-metoder, samt har et løpende samarbeid med pasienter og pårørende, som omfatter avtaler om hvordan psykoseutbrudd best kan handteres for den enkelte pasient.

Bakgrunn for vide tvangsfullmakter i dagens lovgivning:
Det har vært og er til dels ennå knyttet mytedannelse, uvitenhet, fordommer, redsel og stigma til psykiske lidelser og da spesielt det som betegnes som tungpsykiatri. Frem til integreringstanken kom på 70-tallet, hørte de såkalt sinnslidende til de grupper funksjonshemmede som rutinemessig ble lukket inne på institusjoner. Det antas at dette har preget lovgivingen. Den medisinske industrien har drevet en aggressiv markedsføring av psykofarmaka som det eneste ansvarlige i tungpsykiatrien, med til dels korrupte metoder, og praksisen med tvangsmedisinering, særlig av folk med psykoselidelser, må ses på bakgrunn av dette.

Ny kunnskap og endrede forutsetnibger. Tvangsmedisering må avskaffes med forbud:

Nyere tids forskning påviser forhøyet dødelighet blant psykiatriske pasienter, sammenlignet med den øvrige befolkningen. Gapet mellom forventet levealder for psykiatriske pasienter sammenlignet med befolkningen for øvrig viser en økende tendens, som er sterkest hos folk med psykotiske lidelser. I Norge antar man at menn med schizofrenidiagnose lever i snitt 27 år kortere en det som er forventet levealder og kvinner rundt 25 år. Folk med bipolare lidelser har forkortet levealder på henholdsvis 24 og 25 år for kvinner og menn. Levealderen er redusert med nærmere en tredjedel og forventet levetid for disse gruppene ligger på mellom 55 og 60 år. Det er ikke den psykiatriske sykdommen som tar livet av folk, men vi som er psykiatriske pasienter plages med reduksjon av kognitive funksjoner, overvekt og sykdommer som diabetes og hjerte- og karsykdommer og lignende. Vi får således et forkortet liv med mye uhelse. Årsakene antas å være sammensatte, men de fleste er enige om at bruken av psykofarmaka er en medvirkende faktor. Man antar at de såkalt nyere generasjoner av psykofarmaka er mer dødbringende enn tidligere generasjoner. Ifølge en masteroppgave av Siddharta Luitel ved universitetet i Tromsø i 2014 ligger Norge i verdenstoppen når det gjelder bruken av psykofarmaka med 21 – 22 brukere per 1000 innbyggere i 2014. Farmasi industrien skjuler at bruk av psykofarmaka kun er symptombehandling og at disse preparatene ikke har helbredende virkning. Videre har de markedsført en mytelignende, idealisert, skjønnmalt og forenklet beretning om hvordan psykofarmaka revolusjonerte psykiatrien når de kom på markedet i 1956, for å bygge opp under skrekkvisjoner av en tungpsykiatri uten psykofarmaka. Sannhetsvitnene om hva som skjedde den gangen er ikke lenger med oss, og denne idealiserte fremstillingen blir sjelden imøtegått, og er noe de fleste tror på. I tillegg har farmasi industrien gjennom sin markedsføring klart å bygge opp under myten om at psykiske lidelser skyldes kjemisk ubalanse i hjernen som må utlignes gjennom varig inntak av psykofarmaka. Dette er et utgangspunkt for tvangslovgivingen og psykiatriens behandling av sine pasienter, selv om man i dag vet at kjemisk ubalanse i hjernen ikke er sykdomsårsaken og forsøkene på å påvirke hjernens kjemi gjennom inntak av psykofarmaka fremkaller forsvarsreaksjoner og vil over tid føre til irreversible skadevirkninger. Med den kunnskap man nå har om skadevirkningene av psykofarmaka, burde tvangsmedisinering vært stoppet, da den ikke oppfyller lovens krav om positiv virkning. Det bør være lovgiverens oppgave å sørge for at tvangsforgiftning med psykofarmaka opphører på grunn av nedsatte kognitive funksjoner, fysisk uhelse og alt for tidlig død som konsekvens. Skadevirkningene av psykofarmaka kan ikke lenger sies å ikke være bevist. Statlige myndighetsutøvere kan ikke fraskrive seg ansvaret, og det er ikke akseptabelt at staten bemyndiger helsepersonell til å drive sjansespill gjennom tvang med pasientenes liv og helse.

I artikkelen Tvangsmedisinering i psykisk helsevern, systematisk litteraturgjennomgang, i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 54, nummer 2, 2017, står det: «Tvungne intramuskulære injeksjoner var blant de tvangstiltakene pasientene opplevde mest negativt. Generelt var personalet mer positive til alle former for tvangsbruk enn pasientene, spesielt de tvangsformene de tidligere hadde anvendt selv.» Det er ikke noe nytt at tvang beskrives som «Natt og dag» alt etter som man spør pasienter eller ansatte. (Norvoll og Husum. 2011).

Man kommer ikke tvangsbruken til livs uten styrking av pasientenes rettsikkerhet og normer for skadeerstatning for tap av helse gjennom tvangsmedisinering. Helsepersonell må ansvarliggjøres for misbruk av makt og statens objektive erstatningsansvar må tydeliggjøres.

Vi i Hvite Ørn er selvsagt villige til både å utdype og drøfte våre synspunkter om det er ønskelig og dette innspill blir publisert på vår hjemmeside til orientering for våre medlemmer.

For landsstyret i Hvite Ørn
Jan Magne Sørensen Leder og Jón Ágúst Einisson Nestleder

Related Post